Høstens målsettinger

Nå begynner høsten sånn smått å komme snikende. Luften er kjørligere og kveldene er mørkere. Snart skifter naturen farger også.

Jeg er glad i høsten. Etter en deilig sommer med uteliv og aktiviteter, er det godt med litt roligere kvelder innendørs nå. Jeg liker å tenne stearinlys, lage en kopp te, eller drikke et glass vin, og krølle seg sammen under et pledd på sofaen. Bare kose seg og slappe av med en god bok, eller litt tv-titting.

Som vanlig på denne tiden av året kommer tankene om at "nå må jeg begynne å leve et nytt og bedre liv". Etter en sommersesong med mye grillmat og lite trening, føler jeg at jeg må bli sunnere.

Denne gangen har jeg satt meg en del mål for høsten (som så mange ganger før...) Disse er som følger:

• Sette opp ukesmenyer for middager
• Handle 1-2 ganger i uke. Skrive handleliste og holde meg til den.
• Jeg vil prøve å komme i gang med trening igjen. Målet er i første omgang 1 gang i uka for å få rutine. Deretter øke til 2-3 ganger i uka.
• Gå turer
• Drikke mer vann
• Drikke mindre kaffe
• Sette av tid til meg selv. Som alenemor med fulltidsjobb og enebolig blir det ikke mye tid til overs til å gjøre ting for meg selv.
• Bli flinkere til å gjøre ting sammen med lillegutt. Kvalitetstid :-))
• Ta vare på kjæresten min og folholdet vårt. Sette av tid til å være kjærester.....
• Innarbeide rutiner for husarbeid.
• Og sist, men ikke minst, prøve å legge meg tidligere om kveldene.

Så burde jeg vel kanskje prøve å stumpe røyken også.....

Tilbake....sterkere enn noen gang

Nå er det 10 måneder siden det ble slutt mellom meg og min x-mann. Det som den gang var værre enn verdens undergang, viste seg å være til det beste.

Selv om jeg da ikke kunne se noe lys i tunellen, har det i ettertid gått opp for meg at det ikke var selve forholdet og mannen jeg sørget over. Det var nok heller tapet av tryggheten, stabiliteten, familie, venner og ikke minst familien til sønnen vår jeg sørget over.

Nå, 10 måneder senere, er jeg kommet sterkere ut av dette. Jeg og sønnen min klarer oss bra. Vi har klart å beholde hjemmet vårt og nærmiljøet vårt. Økonomien kunne selvsagt vært bedre, men vi har tak over hodet, mat på bordet og klær på kroppen. Det er det viktigste.

Ny kjæreste har jeg også fått. En fantastisk, hærlig, snill mann som jeg er så hodestups forelsket i....vi håper til og med å flytte sammen om en stund.

Men det viktigste i allt dette er at jeg har lært at uansett hvor mye motgang man møter, kommer man over det. Livet går videre og man må bare gjøre det beste ut av det....

Min fantastiske gutt

Etter en tung dag med mye fortvilelse og gråting forteller lillegutt på 4 år til en som er på besøk:

- Mamma er lei seg fordi pappa har flyttet til et annet sted

Så kravler han opp i fanget mitt og gir meg en skikkelig god klem og sier

- Men mamma, du har jo en venn

- Åja sier jeg. Har jeg det?

- Ja sier han. Jeg er jo vennen din, så da trenger du ikke være lei deg.

Da smelter mammahjertet mitt og jeg er så glad for at jeg har verdens mest fantastiske gutt.

Nå skal jeg ta meg sammen...

Nå er det litt over en måned siden mannen sa at forholde vårt var over, og siden da har jeg hatt flere dårlige dager enn gode. Stort sett har dagene bestått av gråting og bare å sitte der som en zombie og glo i veggen.

Folk rundt meg begynner å bli ganske bekymret for meg fordi jeg er så langt nede, så nå har jeg fått meg noen litt beroligende tabeletter for å bruke i en overgangsperiode såjeg kommer meg litt opp igjen. Jeg er fremdeles sykemeldt, men ønsker nå å begynne å jobbe litt og komme meg litt ut blandt folk.

Og nå skal jeg begynne å gjøre noe i stedet for bare å sitte der.

Det første jeg skal gjøre er å ommøbelere i stua i morgen. Nå skal jeg ha det slik som jeg vil ha det. Nye gardiner har jeg også tenkt å investere i, selv om jeg egentlig ikke har råd til det nå.

Jeg skal også på bytur i morgen sammen med en venninne. Jeg må begynne å få kjøpt noen julegaver siden jeg er skikkelig på etterskudd med juleforberedelsene.

Jeg skal også nå begynne juleforberedelsene på alvor. Jeg og lillegutt skal ha en skikkelig koselig jul uansett. Så skal vi virkelig vise den drittsekken (som jeg fremdeles elsker) hva han går glipp av. Vi skal klare oss utmerket uten han.

Hvordan få han tilbake?

Det eneste som holder meg oppe for tiden er tanken på at jeg skal klare å få han tilbake. Før eller siden. Hver gang jeg tenker på at han er borte eller at jeg har mistet han er det nesten som om jeg får jeg får pusteproblemer og det knyter seg i magen. Jeg klarer bare ikke å tenke på det nå.

Jeg vet at det eneste jeg kan gjøre nå er å gi han tid.

Han vet at jeg elsker han. Han vet han betyr alt for meg. Han vet jeg vil ha han tilbake.

Nå må jeg forsøke å la han være i fred. La han få tid til å sortere tankene sine.

Kanskje han da etterhvert vil begynne å savne meg, savne livet vårt og savne miljøet her. Kanskje vi kan nærme oss hverandre igjen da.

Jeg vet at dette antagelig bare er desperate tanker fra min side, og at sannsynligheten for å få han tilbake er liten, men jeg klarer ikke tenke på annet.

Det er værst om morgenen når jeg våkner opp alene i sengen med gråten i halsen. Og om kveldene når alle tankene kommer snikende og jeg ikke har han her og snakke med og støtte meg til.

Men jeg skal klare det. Jeg gir ikke opp mannen i mitt liv og mitt barns far sånn uten videre. Det kan jeg ikke.

Problemet mitt nå er bare hvordan jeg skal forholde meg til han når vi er sammen med ungen vår? Jeg må forsøke å være sterk, selv om det ikke er enkelt.

Møte hos Familievernkontoret

I dag har vi hatt møte hos Familievernkontoret. Det var en stor skuffelse.

Møtet startet med at jeg forklarte situasjonen ut i fra mitt ståsted. At mannen min var flyttet ut og at jeg ville at vi skulle forsøke videre.

Jeg forklarte at jeg mente det ikke er unormalt at følelser kan gå i bølgedaler i et forhold.Og at mannen min (eller jeg må vel begynne å si eksen min nå da) har utrolig mye stress og dritt i livet sitt akkurat nå, av årsaker jeg ikke skal komme inn på her.

Jeg hadde forventet at de selvfølgelig skulle høre begge våres sider og ut i fra det kanskje gå litt dypere inn i saken. Kanskje snakke litt om familieverdier i og med at det er små barn innvolvert her. Kanskje komme med litt ting vi begge burde tenke over og kanskje avtale et oppfølgingsmøte om en stund.

Men nei. De hørte min side og hans side. Spurte han om han var klar for å sette sluttstrek for forholdet. Han svarte ja. Og da var det videre til snakk om fordeling av ongen, tvungen mekling og fordeling av eiendeler.

Jeg var så sint og skuffet da jeg gikk ut derfra.

Jeg vet at de ikke kan pålegge noen til å forsøke videre hvis de ikke vil. Men jeg hadde trodd at de tok familielivet til en liten gutt mer alvorlig enn som så.

Jeg er ikke glad i deg lengre...

Jeg har ikke skrevet noe her inne de siste ukene og grunnen er en plutselig omveltning av hele min verden.

Da jeg opprettet denne bloggen for bare 2 måneder siden skrev jeg at jeg hadde verdens beste samboer. Vi har vært sammen i over 10 år og har en liten gutt på 4 år sammen. Vi har hatt våre opp og nedturer som alle andre.

For 3 uker siden, under en krangel, sier han plutselig at nå orker han ikke mer. Det er slutt.

Han sier at han ikke er glad i meg lenger og har ikke vært det på en stund. Han vil ikke mer.

Jeg har grått, jeg har tryglet og bedt, jeg har argumert han omtrent til døde, men til ingen nytte.

Nå har han flyttet ut.

Det føles som om hele livet mitt bare raser. Jeg er fullstendig knust.